Nyheter
Misjonærer i Mali da militærkuppet kom
Hildegunn og Roar Flacké var misjonærer i Mali da militærkuppet i 2012 gjorde det farlig å bli værende i landet. Roar var leder for 17 misjonærer pluss barn og de måtte planlegge hvordan de skulle komme seg ut av landet med alle i god behold.
Publisert
Roar er teolog og har i hele sitt yrkesaktive liv arbeidet i organisasjoner som Laget og Normisjon (tidligere Santalmisjonen). Han har hatt ulike lederstillinger og arbeidet mye med forkynnelse, fellesskapsutvikling og misjon. Roar er opprinnelig fra Grimstad og har sammen med Hildegunn (Grindhaug) fra Åkrehamn bodd i Stavanger før de flyttet til Åkrehamn. Sammen har de tre jenter som nå er voksne og har gitt dem 7 barnebarn.
Mali har siden 1968 hatt 5 militærkupp og allerede i 1968 ble Malis første president avsatt ved et kupp. I 1991 møtte den neste presidenten samme skjebne. Deretter ble det en stabil periode før president Amani Toumani Touré ble kastet i 2012. Etter 2012 har det vært ganske ustabilt med to nye militærkupp. FN, Frankrike og andre vestlige land har vært inne for å bidra til fred og sikkerhet, men er nå kastet ut til fordel for den beryktede Wagner-gruppen. UD har merket landet som rødt, foreløpig bortsett fra hovedstaden. Det er farligst å oppholde seg i nord og øst.
Mali er en innlandstat i Vest Afrika og grenser til Algerie i nord, Niger i Øst, Burkina Faso og Elfenbenskysten i sør, Guinea i sørvest og Senegal og Mauritania i vest. Areal er på 1,24 millioner kvm og har en befolkning på litt over 20 millioner. Hovedstaden Bamako har litt i underkant av 2 millioner innbyggere og ligger sør i landet. Landets nordlige deler strekker seg langt inn i Sahara, mens elvene Niger og Senegal renner gjennom landets sørligste del, hvor de fleste av innbyggerne bor. Landets økonomi er tungt basert på jordbruk og fiske, men landet har også naturressurser som gull, uran og salt. Omtrent halve befolkningen lever under den internasjonale fattigdomsgrensen. Mali er en tidligere fransk koloni som ble uavhengig i 1960. Modibo Keïta var landets første president. Landet var diktatur fra 1960 til 1991. Det første frie valget foregikk i 1992.
Hvordan opplevde dere militærkuppet i Mali, spør vi Roar og Hildegunn. - Vi bodde i hovedstaden Bamako. Familien Lygre fra Tysvær skulle reise hjem og Roar skulle kjøre dem til flyplassen. - På forhånd sjekket jeg som vanlig om flyet var i rute og fikk beskjed at det hadde gjort vendereis til Paris. Da forstod vi at noe var i gjære og at et militærkupp var på vei. I 8 dager holdt vi oss inne og sto i kontakt med Normisjons ledelse, Utenriksdepartementet, misjonærer, pårørende, samarbeidspartnere og andre. Sikkerhet for våre ansatte med familier var det viktigste. Det eneste rådet UD hadde, var at vi måtte ha noe på hodet om vi gikk ute, siden kuppmakerne skjøt opp i luften og kulene kunne treffe oss på vei ned. Det var nok ikke det vi frykta mest. Mer farlig var det at soldater utnyttet situasjonen til sin fordel, ved å robbe blant annet butikker. Vi hvite var få og ble ansett som «rike».
Etter 8 dager roet det seg såpass at vi kunne planlegge evakuering. Vi prøvde å finne fluktruter til nabolandet Senegal. På flyplassen var det igjen oppstart med flyavganger. Vi fikk en taxisjåfør vi kjente til å sjekke om det var trygt å komme seg til flyplassen. Vi kom oss trygt av gårde til Senegal og tenkte at vi skulle se det an der om vi kunne returnere. Men etter et par uker så vi at det ikke var mulig å reise tilbake til Mali, og dermed gikk reisen hjem til Karmøy og Åkrehamn. Tre år tidligere startet vårt opphold i Mali, men nå var det over for denne gang.
I Mali hadde vi et godt forhold til muslimer og i vårt bistandsarbeid var det viktig å ikke gjøre forskjell på religiøs tilhørighet. Det er stor forskjell på muslimer og islamister. Etter uroen i Libya kom det mange islamister fra nord og inn i Mali for å etablere en islamsk stat i nord-øst-Mali. Det førte til stor uro i landet. Islamistene er ikke velkomne i Mali. De siste årene har også motsetningene mellom ulike folkegrupper blitt sterkere. Fra før er det mye korrupsjon og vanstyre i landet, noe som går ut over den fattige befolkningen og hindrer utvikling.
Vår historie med Mali startet på 90 tallet, da vi var på besøk i Mali. I 2005 hadde Roar et vikariat som leder av arbeidet i Mali. I 2009 var han tilbake som leder, mens Hildegunn hadde ansvar for gjestehuset i Bamako. Siden våre tre jenter nå var voksne, var dette vår mulighet til å reise til dette fattige landet for å hjelpe dem og gi dem evangeliet. Normisjon hadde ellers 17 misjonærer pluss misjonærbarn. De var stasjonert flere steder i Vest-Mail. Åkra Menighet var med å sende oss ut og Elise Mosaker og flere gode foreningsdamer sto bak oss i bønn og annen støtte. I det siste har også Åkra bedehusforsamling engasjert seg for misjonsarbeidet i Mali. Fra Åkra har Astrid Valle i mange år vært med og oversatt det nye testamente til khassonké. Nå er også oversettelsen av det gamle testamentet i sluttfasen. Og vi er i ferd med å oversette det nye testamentet til malinké.
De fleste er analfabeter i Mali, noe som hindrer utvikling. Derfor har vi drevet med lese- og skriveopplæring. Og så fikk vi hjelp til å lese inn det nye testamentet digitalt. Noen få uker før militærkuppet ble arbeidet ferdig og vi fikk spredt minnebrikker til menigheter, radiostasjoner og venner. Da vi kom til Senegal sørøst i landet fant vi ut at de snakket tilnærmet samme språket. Kort tid etter startet Normisjon et pionerarbeid blant malinkéene i sørøst-Senegal. Nå er det 12 voksne pluss barn som utsendinger der. Blant dem er Håkon Simonsen fra Skudenes sammen med sin kone, Liv. Fra høsten trenger vi nye utsendinger.
Roar har vært to ganger i Senegal og Mali etter at de dro derfra i 2012. Et av lyspunktene midt i alle utfordringene er Agenda1. I 2017 var han med på å starte Agenda1 læringsfellesskap for EELM, søsterkirka, som er et resultat av Normisjons arbeid i landet. Agenda1 er et nettverk av menigheter, som vil hjelpe hverandre til å bli mer utadrettede, slik at flere mennesker kan bli kjent med Jesus og følge ham. Agenda1 er Normisjons fremste redskap for å utvikle fellesskap og Iedere. 10 år etter starten har det spredt seg til 14 land med mer enn 400 menigheter og fellesskap involvert. I flere av Normisjons samarbeidsland er Agenda1 blitt en viktig del av strategien for å bygge menigheter som kan stå på egne ben. Det gjelder ikke minst i land som Mali, siden det er blitt vanskeligere for å ha norske misjonærer der. Noen nasjonale medarbeidere har også tatt Agenda1 til krigssonen i nord-øst. Der kunne representanter for krigførende folkeslag omfavne hverandre og demonstrere enhet og kjærlighet mellom kristne søsken.
Da ekteparet Flacké var i Mali hadde de en blogg som vi gjengir et lite utdrag av her.
Svetten rant og jeg trengte renselse siste kvelden i Mali. Jeg prøvde å skru på dusjen, men krana brakk. Heldigvis sto ikke spruten, for vannet var stengt av i området. Slikt skjer rett som det er i Bamako - at VHS-deler ryker eller at vannet ikke er der. Noen ganger er det bra at to ulykker skjer samtidig. Jeg rakk å finne nye deler på verkstedet og installere før vannet kom tilbake. Men erstatningen passet ikke helt og spruten sto til jeg fikk fikset det like før avreisen dagen etter.
Niger-floden skiller oss fra flyplassen. Vi var tidlig ute, Siaka, Mari og jeg. Da vi nærmet oss broa, sto trafikken stille. Sikkert en av de mange trafikkulykkene her. Etter en lang omkjøring nærmet vi oss gamlebroa. Der også sto trafikken stille. Nord for Bamako har kineserne laget ei ny bro. Den ble min redning. Jeg rakk flyet hjem, selv om flyplassturen tok to timer, mot normalt en halv.
Snuen renner. Det er kaldt i Europa. Og fuktig. Men jeg er vel på plass i vårt lune hi på Åkra. Jeg skal ikke gå i dvale, men mandag begynner studiepermisjonen som skal forberede meg på tjeneste for Normisjon i Norge fra nyttår.
Jeg spør så Hildegunn og Roar hva de sitter igjen med etter oppholdet i Mali. - Møtet med menneskene i Mali, der kulturen er veldig forskjellig fra vår vestlige, gjorde et varig inntrykk på oss. Gjestfriheten glemmer vi aldri. Du kan komme inn hos folket når du vil, og de setter frem det lille de har og du får gjerne overnatte. Fattigdommen var og er stor. Evangelisering og bistandsarbeid går hånd i hånd. Vi gir hjelp til selvhjelp, men er bevisste på ikke å skape «riskristne», mennesker som vil oppnå fordeler ved å bli kristne. Derfor gir vi lik hjelp til alle, enten de var kristne eller muslimer.
Vi var stort sett trygge i Mali selv om vi var utsatt for flere vanskelige situasjoner med korrupt politi og «fake» politi. Vi håper og ber om at landet etter hvert kan få et styre som vil fremme demokrati og fred, at korrupsjon må avta og at fattigdommen gradvis kan bli mindre. Vi kommer alltid til å bære med oss folket i Mali i hjertet vårt.
