Bli medlem

Nyheter

DET VA STAS Å BLI KONFIRMERTE I 60 ÅRENE.

Publisert

[gallery type="rectangular" ids="18990,18991,18992"]
Det va store greier når me sko konfirmeras i gamle dar.
Kanskje enda meir en det dagens konfirmanter oppleve.
Ikkje vett eg, men det va møkje som sko på plass iallfall då eg sko konfirmerast i 1968.
I gamla Åkra kjøkjå gjekk me og les isjå presten Østveit.
Østveit va fydde i Telemark og kjørte egen bil, ein grå Austin 1963 modell.
Heldigvis va det lite trafikkontroll i den tiå, ellers trur eg han Østveit fort hadde mista sertifikatet.
Farstsgrenser for han va nok ikkje det han tenkte mest på då han han kjørte rundt i denne grå biel sin.
Han hadde viktigare ting å tenkja på.
Han va jo den åndelige ledaren i bygdå. Og med den jobben va det møkje som fulgte med.
Men Østeveit va ein knall kjekke prest. Ein prest som både jentene og gutane hadde store respekt for.
Han gjore ikkje forskjel på nogen, men fortalde i frå Bibelen på ein flotte og enkel måte.
Gav oss "konfirmant lekser" som me sko "pugga" og fortelja, te neste lesetime i kjørjå.
Av og te va det så at me gutane elle jentene ikkje alltid hadde gjort himaleksene skikkelig.
Då konne det henda at me "tjuvtjikka" i salmebokje når me sko ramsa opp "salmen", som hadde vore himalekså.
Hadde fått beskjed at dei tri fyste versene -sko konnast utenenatt.
Men presten brydde seg ikkje om me tjutjikka i litt salmebokje.
Heller tok han ikkje salmebokje i frå nogen , men sto så flott heilt framme med alterringjen og lytta, uten å gjera ei mina.
Då salmen va ferigt lest opp, elle gjort som du konne den på ramms, ja då nikka han Østveit så fint og så godkjennande, som om han ville gi karrakteren "UTMERKET GODT"
Av og te hadde hadde me pause i lesingje. Han Østveit måtte jo ha seg ein "roddlas av Blå Rosa", på kjørkjetrappå.
Nogen av oss gutane va begynte å røykja sjøl iallfall i smug, men eg kan ikkje komma på om nogen av oss våga å stå på siå av presten å røykja.
Sjøl om det hadde vore karsligt!
Me visste godt at han Østveit hørte litt lite, og det benytta me oss av.
Av og te sko me tøffa oss litt for jentene og da konne det brokast gloser som ikkje passa så godt inne i ei kjørkja.
Passa kanskje ikkje andre plasser heller, desse glosene.
Så lo me så godt når presten ikkje reagerte på dei stygge glosene våre.
Overhøyringje på fredagjen to dar føre konfirmasjons dagjen va ein sak for seg sjøl, kan dokke tru.
Dei fleste av foreldrene va samla, besteforeldre, syskjå og mongje andre.
Adle sat med store auger og longe øyrer då den stakkars konfirmanten stamma fram nogen ord om den "little Bibelen".
Kjørkjå va proppande fodle av folk som sko sjå kossen dette gjekk. Heilt i frå den fremste benkjen, ja ned te ytra dørene, trappene opp det galleriet der organisten sat, hu Marta Ådland.
Ja kvar ein sitje og ståplass va opptadde.
Me adle konfirmantane blei stilt opp i midtgangjen av kjørkjå, på rekkja og rad.
Blei spurte av presten om alt me hadde lært unda heila lesingje.
Me va kledde i den finaste stasen som konne skaffast.
Jentene i nye kjolar, nylonsokkar og høghelte kvite sko.
Flotte rauge, gule og grøne kåper som va kjypte elle himasydde. Nogen med oppsett hår og flotte perlebånd rundt halsen, som sannsynligvis va gått i arv i familien.
Me gutane i dress og kvite skjorta med sløyfa elle slipps som va arva elle kjypte i sjå han Johannes Sjøen (Nannes) på klesforretningjen "EXECELENT".
Klesforettningjen som låg isjå na Klara Kvale, midt i Åkra Krossen.
Frakke va også viktig, og ikkje minst hatt.
Du blei ikkje vaksen i den tiå før du hadde fått din fyste hatt.
I vekesvis va huset hima blitt gjort reint.
Hu mor og far stressa for at alt sko bli så fint som mulig for konfirmanten og den store festen.
I den tiå var det ikkje så møjke penger blant folk.
Folk måtte spara for å ha konfirmasjon for ongane sine.
Det blei gjort vennetjenester i mjydlå naboar og kjentfolk.
Konfirmasjonsmiddagen blei som oftast hollen hima i stovene.
Avtalar med med gode venner va gjort te å koka og verta opp gjestene.
Dei som stod for maten begynte i dagavis i forveien.
Svinasteikje sko steikjast, sosen sko lagas og potene måtte skrellast. Og for ikkje å snakke om grauten.
Grauten som oftast i den tiå va Karmøypudding.
Lordagjen føre sjølve konfirmasjonsdagjen va litt av ein dag.
Huska eg sat heile dagjen og venta på at det sko banka på yttradøre.
Det va jo eg som nå va midtpunktet, det måtte jo adle forstå!
Venta på konfirmasjons presangane i frå naboar og venner.
Og då det slo te på ytradøre va eg ikkje seiene med å springa ut bysslaggje, for å åpna ytradøre.
Der sto så kjekt nabo ongjen med presangen.
Ein papir tikroning opp i ein litt sleten konvolutt, som sikkert hadde vore brokte tidligare.
Eller då den litla teskjeiet blei åpnna i yskjå, godt pakka inn i bomudel.
Men høydepunktet va nok sjølve konfirmasjonsdagjen.
Då adle dei flott norske flagjene gjekk te topps. Såg adle som va på vei te kjørkjå, både store og små.
Då me va ferrige i kjørkjå og va blitt vaksne sat me så karsligt ved middagsbordet, og va hedersgjest.
Huska dokke?
Itte selskaper i dagavis for adle som ikkje hadde vore i konfirmasjon, der adle matrestene itte syndagjen gjekk te håls i sjå dei fleste som kom på besøk.
Marsipan kakå som va begynte å bli litt sure, itte å vore ute og framme et dusin gongjer.
Det gjore ingjen ting.
Alt smakte heilt fantastisk for adle nabokjæringane te na mor som va i itteselskap, heilt te neste lordag.
Slengje måndag te Haugesund og eta kjøtkaker på Flottmyr.
Gå i Haraldsgatå med ei tjukke lommabok, proppa opp med lyseblå femkroner elle ti kronerseddlar.
Det va topp det!
Gode minner fra de gode sekstiårene.