Veavågen Kirke

 Forhistorien om bygging av Veavågen Kirke.

 For å kunne skrive historien om tilblivelsen av den arkitektoniske flotte kirken på Vea trengte vi hjelp fra noen som hadde vært involvert. Vi fikk kontakt med Odd Ingvald Olsen som var med fra begynnelse til slutt og som brukt mye av sin tid på å få være med å realisere   kirken i Vedavågen. Han legger ikke skjul på at det var en lang vei å gå med opp og nedturer i prosessen men mange var engasjerte og involverte seg for å få dette til.

Planene om å bygge kirke på Vea startet for 80 år siden. Den gang var det Hanna Bentsen begynte å samle inn penger til ny kirke. Hun hadde en sønn som hadde begynt på teologistudier den gang og håpte kanskje at han kunne fått virke i kirken i Vedavågen.

Det var da det startet men det skulle gå mange år før det kom videre.

For ca. 40-50 år siden ble kirketanken tatt opp på nytt og det ble dannet en plankomite i Åkra kirkeråd. Behovet for en kirke på Vea var stort. Den gamle kirken på Åkra var for liten ettersom det den gang var kirkebygget for alle på Ådland, Vea, Sevland og Åkra.

I 1966 gikk Karmøy formannskap i retning av å bygge kirke på Vea og utover 70 tallet medførte dette at det ble regulert tomt for kirkelig formål.

Nå var det slik at befolkningsveksten på Åkra var mye større enn på Vea og gamle kirken var for liten. Plan komiteen som da dekket alle bygdene gikk derfor inn for å gjøre noe på Åkra.

Nye Åkra kirke fikk derfor førsteprioritet den gang i 1975-80 og der ble det bygget i 1985-86 og dette tok de største bevilgningene. (Nye Åkra kirke ble vigslet i 1985 av biskop Sigurd Lunde).

I 1995 ble det igjen opprettet en prosjektgruppe underlagt Åkra Sokneråd som skulle se på nytt kirkebygg på Vea. 08.02.1996 leser vi I Haugesund Avis at det ble avholdt et åpent møte på Vea med Biskop Bjørn Bue tilstede. Biskopen var da på bispevisitas hos Åkra sogn. I sin tale sa biskopen bla. Med et så stort engasjement som dere viser, har jeg stor tro på at Vedavågen skal få sin egen kirke. Biskop Bue støttet planene fullt ut og mente en kirke kunne stå ferdig om 3- 4 år altså i 1999. Han så til Størrelsen på kirken som var litt mindre enn Åkra kirke og mente til sammenligning at Aksdal kirke med plass til 400 personer i kirkebygget kunne være en passe størrelse. (I dag har kirkerommet plass til 254 personer men med tilstøtende rom får man 400 plasser). I det samme møtet kunne Ragnhild Jakobsen fra Vea Husmorlag overraske alle med en gave på kr. 25.000 som var ønsket brukt fortrinnsvis til en døpefont. Den totale sum som da var på kirkekontoen var 325 000 kroner. (se eget vedlegg med utdrag fra Haugesund Avis)

I 1997 ble det formelt utnevnt en plankomité som skulle se på muligheten for å bygge kirke på Vea.

Plankomiteen satte 2 kriterier for sitt eget arbeide:

  1. a) Bygget skal se ut som en kirke. (underforstått med lang-hus og tårn)
  2. b) Bygget skal markeres med et tydelig kors i tårnet for å vise at dette var et kirkebygg.

4 arkitektkontor meldte sin interesse for å komme med forslag. Av disse 4 var det spesielt 2 forslag som lå innenfor kriteriene og 2 som falt ut ganske snarlig.

De 2 kontorene var Kolbjørn Jensen og Brandsberg Dahls arkitekter AS fra Stavanger.

De 2 Arkitekt kontorene fikk i oppdrag å lage skisser og modeller til komiteen. Når så skissene ble forelagt arbeidsutvalget så var det uvanlig nok en enstemmig komité som gikk inn for Brandsberg Dahls forslag. Det var ingen diskusjon over hodet.

Det ble avholdt folkemøter med informasjon, modeller ble vist og en positiv mottakelse blant Vedavågens innbyggere ble notert.

Når det så gjaldt plassering av kirkebygget så var det tidlig et jorde som pekte seg ut og familien Munkejord var positive til at dette skulle de få til. I alt 6.1 dekar.

Tomte-ervervelsen var derfor uten problem grunnet stor velvilje fra eierne.

I 2004 når alt formelt var klart i 2004 ble det satt opp en kalkyle hvor alle kostnader var inklusive.

Kalkylens sum var kr. 30 millioner. Nå var ikke bygget fullfinansiert og av denne grunn vedtok Karmøy Kommune at bygging skulle utsettes til finansieringen var i orden.

I 2004 og årene etterpå var det full byggeboom i Norge. Resultatet var at kostnadene steg kolossalt

og når nytt anbud ble innhentet var det kommet opp i 54 millioner.

For å få til et kirkebygg måtte derfor sparekniven tas i bruk.

  • Skifer på taket ble tatt bort
  • Naturstein kledning på sidebygningene tatt bort (fløyen i Nord med kontor, sakristi, stellerom, aktivitetsrom er tegnet med natursteinen).
  • Underetasjen under fløyen i Nord, ble tatt bort (tomten var gravd ut men måtte fylles igjen med stein og 250 M2 ble tatt bort fra bygget. Man fikk ikke lov å ha et råbygg til 2 million tilknyttet kirken).
  • Kirkeskipet spesielt, ble krympet. (I utgangspunktet var dette større opp mot 400 sitteplasser. Nå er det 254)

Nå var det dugnadsånden i bygda kom i gang igjen, andelsbrev ble solgt, kronerulling, basarer, folkemøter med kollekt, gaver og til slutt kom man opp i 4 millioner + 1 million som opprinnelig skulle betales i Merverdiavgift.

Menigheten hadde i denne perioden hatt tilhold på Sletten i Idrettshuset hvor penge innsamlinger ble gjort og hadde også avholdt friluftsgudstjenester på Sørbø. Engasjementet var stort og mange deltok.

Etter at byggeboomen hadde dempet seg ble det bevilget kr.38,3 millioner kroner fra Karmøy Kommunestyre, 4 millioner kroner i innsamlede midler fra innbyggerne, 2 millioner kroner fra Kirkelig Fellesråd, 1 million kroner (frigitt fra innbetaling av Mva.) gikk til kirkebygget og til sist 3 millioner kroner ble tatt opp i lån. Den totale summen kom da opp i 48,3 millioner kroner.

Odd Ingvald Olsen hadde en fin kveld i fiskevannet på Bråtveit, ørreten skulle fanges men en forstyrrende telefon ringte. Det var kirkevergen Martha Lunde Medhaug som ringte og hun sa: nå går vi i gang, kommunestyret har bevilget de siste pengene. En drøm gikk i oppfyllelse sier Odd Ingvald Olsen. En ubeskrivelig glede og til alt overmål så fikk jeg ørret også, denne nydelige, flotte kvelden ved vannet.

  • Skjærene i sjøen var allikevel ikke over. Det ble tilleggsutgifter, grunnet store kostnader i forbindelse med kloakkering, drenering, nytt veikryss og utkjørsel, men vi kom i mål.

I dag har vi fått et praktbygg som vi er meget glade i og er stolte av sier Odd Ingvald.

Viktige datoer:

  • 30 mai 2008 ble det første spadestikket tatt av KFUK – speider Martine Kristoffersen.
  • 15 Desember 2008 ble grunnsteinen lagt av fungerende biskop Berit M. Andersen
  • 20 Desember 2009 ble kirken vigslet av Biskop Erling Pettersen

Litt annen fakta:

  • Hovedentreprenøren var Haaland & Thuestad og deres lokale arbeidsleder var Vatland
  • Grunnarbeider ble utført av Vassbakk & Stol
  • Prekestolen er utført i Kirsebærtre og ble bygget lokalt av Parkettgruppen AS. Leif Størnstad, den gang i 70 årene stod for produksjonen. I tillegg lagde han Døpefont, Alter, knele-skamler.
  • Dette og møbler ellers ble påkostet av Husmorlaget som også ga Sølvet til døpefonten.

Designet er spesielt på denne kirken, før vi ser på flere data vil vi nevne noen arkitektoniske deler som er avgjørende for opplevelsen av kirken. I moderne tider skal kirkene bygges i nyere, ikke så brennbare materialer som tidligere. De bygges også for et variert og mangfoldig bruk.

På 1900 tallet gikk kirkebygget over fra å være søndagskirke til flerbrukskirke, fra å uttrykke høytidsstemte nasjonale strømninger i jugendstil og nybarokk, til internasjonale modernisme i betong, med ofte utradisjonelle former og funksjoner.

I menighetsbladet for Åkra nr.2 i 2008 kan vi lese:

Sjøfolk, turister og andre har i mange år hatt glede av å komme til de mange sjømannskirkene som finnes rundt om i verden. Nå er dette konseptet på veg til Vea. God Atmosfære, kjekke folk og hyggelige ting å ta seg til, er noe av det som gjør det så godt å komme innom ei sjømannskirke. Høyt under taket; her føler jeg meg hjemme blir det sagt.

– Arkitekturen er spesiell. I taket innvendig kan vi se bjelkene som der lagt tilsvarende                 spantene i en båt.

  • Tårnet med sin spesielle utforming med spir og kors, rager 30 meter over bakken. Dette tårnet er en kopi av et seilemerke som tidligere stod langt ute i Vedavågen og viste veien hjem.

  • En meget viktig akse er laget fra klokketårnet, en rett linje med en hellelagt gang inn mot kirken. – – En stripe med mørke fliser går fra våpenrommet og frem til alteret. Dette var Arkitektene Brandsberg Dahls veldig opptatt av skulle være eksakt. (Se ellers en liten forklaring nedenfor vedrørende oppbyggingen av en langkirke).

Fremme ved alteret kommer det mye lys inn fra begge sider gjennom vinduene på sidene og gjennom de 2 vinduene i Fondveggen.

De fleste domkirker er også sognekirker i tillegg til å være biskopkirker.

Når sognekirkeordningen ble innført i Norge, er uvisst. De første fylkes- og hovedkirkene som ble bygget på 1000-tallet må kunne betraktes som sognekirker for et definert geografisk område. Etter innføringen av tiendeskatten på 1100-tallet må sognegrensene ha vært noenlunde fastlagte og sognekirkenettet i hovedtrekkene utbygget. I England finnes parallellen parish church, som ble utviklet i tiden mellom anglo sakserne og invasjonen av vikingene.

Sognekirken ble oftest bygget etter mønster av langkirken.[2] De første kirkene ble som regel bygget med kor og skip i samme bredde. Etter hvert ble koret løsrevet fra hovedskipet, det ble større og lengre og mer avgrenset fra resten av bygningskroppen. Korvinduene ble gjort større og det ble flere av dem slik at alter partiene ble bedre belyst enn tidligere. Koravslutningen kunne være tvert avsluttet, ofte med en vindusrekke, apsidal eller oktogonalApsidal eller apsis betegner en halvsirkelformet avslutning på kortilbygget, som man ser i Gamle Aker kirke, mens oktogonal betegner en åttekantet eller halvt åttekantet avslutning.

Mange eldre kirker, både middelalderkirker og kirker fra senere århundrer, ble bygget om og forstørret på 1800-tallet, etter at kirkeloven av 1851 bestemte at sognets kirke skulle ha plass til minst tre tiendedeler av befolkningen. Ombyggingen kunne bestå i at en opprinnelig langkirke fikk tilføyet korsarmer eller ved at langskipet ble forlenget. En rekke middelalderkirker ble imidlertid bygget om og forstørret på 1700-tallet, og disse fremstår i dag mer som barokk– eller renessansekirker med rikt dekorerte interiører. Eksempler på dette er Holt kirke og Dypvåg kirke i Tvedestrand samt mange andre kirker på Sørlandet. En rekke nygotiske trekirker, som ble bygget på 1800-tallet, har også blitt bygget som langkirker, mens en i noen tilfeller har brukt andre plantyper.

Kirkebygget er en langkirke

En langkirke har et langstrakt kirkerom som skal symbolisere den hellige veien («via sacra») fra vest mot solens oppgang i øst. Denne kirke typen har vært den vanligste i Norge fra middelalderen frem til 1900-tallet. Typisk for denne kirke typen er at koret er smalere og lavere enn hovedskipet. Denne plantypen gjenfinnes i de mange nygotiske kirkene som ble oppført i Norge i siste halvpart av 1800-tallet.

En rekke stavkirker er bygget som langkirker. Reinli stavkirke har kor med samme høyde og bredde som skipet, og før den fikk tilføyet apsis (eller apside) og svalgang, har den hatt et rektangulært grunnplan. Opprinnelig er det bare to av stavkirkene som har vært av denne typen, Reinli og Rinde stavkirke, men flere stavkirker ble bygget om til langkirker på et senere tidspunkt, noen allerede i middelalderen og andre først etter reformasjonen. De første stavkirkene som ble bygget om var Ål og Torpo stavkirke. Dette har antakelig skjedd i andre del av 1200-tallet.[4]

Langkirketypen i stein fikk også sitt gjennombrudd på denne tiden. I en rekke steinkirker ble de smale, små korene revet og erstattet med kor i samme høyde og bredde som skipet. Mange av steinkirkene som ble bygget etter 1250 er også langkirker.

Sognekirker ]

En sognekirke er primærkirken i et sogn, altså den kirken menigheten i et distrikt i alminnelighet sogner til. Hvert sogn har således alltid en sognekirke, men soknepresten kan fungere i flere sogn samtidig. Hovedsognets kirke kalles da hovedkirke, mens de øvrige sognekirker er annekskirker. Et kirkesogn kunne tidligere ha mer enn én kirke, men bare én sognekirke. De(n) andre hadde da status som kapell. Etter Kirkeloven av 1997 er imidlertid begrepet kapell gått ut av bruk for kirkebygg som det hører en geografisk definert lokalmenighet til.  Alle kapeller som det hører en lokalmenighet til, er dermed oppgradert til kirker. Kapell betegner etter dette kun et mindre kirkebygg med spesialiserte funksjoner og uten en tilhørende menighet, som bårekapellgravkapell, meditasjonskapell etc.

I Norge har man sognebånd – dvs. at alle medlemmer av Den norske kirke tilhører den geografiske menighet hvor de bor og kun har sin kirkelige stemmerett knyttet til denne. I enkelte land, som i Danmark, har man adgang til å etablere valgmenigheter hvor man kan melde seg inn uavhengig av geografisk tilhørighet.

© Åkrehamn Vekst — Utviklet av Appex

Personvern & cookies